Kirkebyggets historie

Metodistkirken i Kristiansand ble bygget i 1887, og er blant de eldste frikirkelige bygg som fortsatt er i bruk i Norge.  Kirken ligger i Posebyen, som er en del av Kvadraturen, i sentrum i Kristiansand.  Posebyen består av 10 kvartaler av gammel trehusbebyggelse. Her finner man 166 verneverdige eiendommer som stammer fra 1700- og 1800-tallet.  Den er den eneste av de små trekirkene som er igjen i kvadraturen i Kristiansand, og har en arkitektur og utsmykning som er uvanlig for frikirkelige bygg. 

Kirken i Rådhusgaten

De første metodistpredikantene kom til Kristiansand i 1876, og fra 1878 ble pastor Haavard Walle ansatt for å drive fast virksomhet i byen. Metodistmenigheten ble stiftet 28. April 1880, med femten medlemmer. De første årene ble virksomheten drevet i leide lokaler.

Julius Hansen ble menighetens pastor i 1886, og han tok opp spørsmålet om å få reist en kirke. I desember samme år ble det bestemt at det skulle arbeides videre med saken, og i februar 1887 ble det valgt fem kirkeverger som fikk i oppgave å kjøpe tomt og reise en kirke. 

I Rådhusgaten 46 lå et lite hus i svært dårlig forfatning, og 24. februar ble det undertegnet kjøpekontrakt på ryddet tomt. Prisen var 2.600 kroner. Den nye kirken ble tegnet av metodistpastor Johannes Wiel, og allerede 6. juni ble grunnsteinen nedlagt. Kirken ble innviet av søndag 9. oktober 1887, med fem hundre mennesker til stede.

Den lille trekirken var en reisverksbygning fylt med tømmer, 21.8 meter lang. Innvendig ble kirken kledd med panel og malt blå, og som i andre metodistkirker ble talestolen plassert innenfor alterringen. Altertavlen, som er malt av Thorkill Gill, kom på plass litt senere. Kirkerommet hadde 28 benker, og et romslig galleri. I tillegg var det et lite forsamlingsrom mot gaten, og et kjøkken i andre etasje. Vi kjenner ikke den totale bygge kostnaden, men branntaksten fra 1887 setter verdien til 10.950 kroner. For den lille menigheten var det et betydelig økonomisk løft. 

Johan Keyser Frölich

I 1926 gjennomgikk kirken en omfattende ombygging og utvidelse, og denne gangen fikk menigheten profesjonell til hjelp til planleggingen. Pastor Rikstad engasjerte Johan Keyser Frølich, som hadde spilt en sentralt rolle som arkitekt og byplanlegger etter den store bybrannen i 1891. Flere av hans bygg står fremdeles i Kvadraturen, blant andre Kasernen, Odd-Fellow losjen, Sjømannshjemmet, Klubben og brannstasjonen på Torvet. Det gamle folkebiblioteket, som nå er revet, ble også oppført etter hans tegninger. 

Frölich tilbød menigheten en gunstig pris for både tegninger og oppfølging av byggeprosjektet, ut fra ”interesse for den kirkelige sak” som han skriver i et brev til pastor Rikstad. Og det er takket være Frölich at vi har gode tegninger av kirken før ombyggingen. Han sørget for oppmåling av bygningen, og laget nøyaktige fasade og plantegninger av den gamle kirken. Med disse som utgangspunkt, utarbeidet Frölich et omfattende forslag til fornyelse og utvidelse.

Utkastet som pastor Rikstad kunne presentere for kirkevergene i april 1926, inneholdt fire store grep. For det første blir det foreslått et lite tilbygg, med ny inngang til kirken. Herfra ble det også trapp til galleriet, slik at denne ikke lenger behøvde å være inne i selve kirkerommet. Det nye inngangspartiet frigjorde plass der den gamle inngangen hadde vært, og det ble plass til en liten foreningssal i rommet mot gaten, et rom som ble kalt sakristiet eller Lillesalen.

Det andre grepet var en betydelig endring av fasaden. Frölich foreslo å løfte taket på den laveste delen av bygget, til samme høyde som kirken forøvrig, og i tillegg utstyre kirken med et tårn. Vinduer ble tegnet i nygotisk stil, med et rosevindu øverst. Her er det ikke utenkelig at Frölich har hentet inspirasjon fra den pågående restaureringen av Nidarosdomen. Det store rosevinduet på katedralens vestfront var allerede tegnet, selv om det først ble ferdigstilt i 1930. 

Skissene til fasadeendring ble tatt godt i mot. Man følte nå at kirken ville ses bedre og få et mer ”kirkemessigt utseende”. Når taket ble løftet fikk man også et nytt og stort rom i annen etasje, påtenkt som leseværelse for de unge: ”Det bør pent indredes, og vil sikkert bli av stor betydning for saken og til megen glede og hygge.” 

Det tredje store grepet ble gjort i selve kirkerommet. Her ble galleriet betydelig forkortet, slik at det ikke skulle virke så tungt og trykkende. Det ble lagt brystningspanel både i kirkerommet og i Lillesalen, og kirken fikk to glassmalerier, et på hver side av alter og prekestol. Glassmaleriene var ikke bare ment som utsmykning, de var også svært praktiske. Sollyset var såpass sjenerende at det var nødvendig å ha tunge gardiner foran de to vinduene mot syd. Nå ble dette problemet løst på en elegant måte, menigheten fikk både solskjerming og to glassmalerier som virkelig kom til sin rett.

På glassmaleriene finner vi åtte forskjellige kristne symboler. Ett av disse er relativt sjeldent, i tillegg til at det vekker en helt annen oppmerksomhet i dag enn den gang det ble montert. Svastika, eller hakekorset, finnes på begge vinduer ved siden av Kristogrammet Chi-Rho. Dette symbolet har vært i bruk som et korstegn, og i England finner vi det av og til på kirkeklokker. Etter andre verdenskrig har det selvfølgelig vært umulig å bruke dette symbolet i ny kirkekunst. Men her finnes det altså, trolig som ett av svært få eksempler på svastika i norske glassmalerier.

Det siste store grepet Frölich foreslo, var å grave ut kjeller. Kirken hadde tidligere ikke hatt kjellerrom, men nå ble det gravd ut kjeller under nybygget og Lillesalen. Kjøkkenet ble flyttet ned hit, og det ble også plass til lagerrom og foreningsrom. Toaletter hadde man ennå ikke i kirkebygget, men når menigheten anskaffet et moderne sanitæranlegg i 1950, ble dette også plassert her.

Frölichs forslag fikk tilslutning i menigheten, og etter tre og en halv måneds byggearbeid stod kirken ferdig. Innvielsesgudstjenesten ble holdt søndag 26. November. I det trykte programmet for gudstjenesten finner vi noen linjer som på mange måter oppsummerer den drivkraft som lå bak: ”Vi tror at de fleste som har været vant til at gaa i denne kirke og som er samlet her i dag synes det er festlig at samles til gudstjeneste i kirken slik den nu fremtreder. Guds hus bør være tiltalende og vakkert. Naar vi leser bibelen vil vi finde at det ogsaa er Guds mening.”

En kirke i bruk og endring

Kirkeutvidelsen ble til stor glede for menigheten, og det gikk over femti år før det ble foretatt nye utvidelser. Det skjedde i 1979, da kjelleren under kirkerommet ble utgravd for å gi plass til nytt kjøkken, spisesal og nye toaletter. Alt sammen stod ferdig til menighetens hundreårsjubileum i 1980. Men allerede i 1937 ble det gjort bygningsmessige endringer. Da ble det store leseværelset i andre etasje ombygget til vaktmesterleilighet. Rommet ble delt i to mindre rom, og et nytt innvendig tak førte til at det store rosevinduet ikke lenger kunne ses fra innsiden. Over vestibylen ble det også bygget et nytt rom som tilhørte denne leiligheten.

I 1960 ble det lagt takplater i kirkerommet, ca. halvannen meter under det gamle malte tretaket Det var antakelig av hensyn til fyringsutgiftene at menigheten gikk så drastisk til verks. I 1974 ble også tregulvet dekket av plater, og det ble lagt et brunt filtteppe etter tidens smak. De gamle trebenkene ble da erstattet med moderne benker med seter av kunstskinn. Nå ble også kirkerommet malt, i de farger kirken har i dag. Et rom som først hadde vært blått, så gult og senere gråhvitt, ble nå malt i en lys grønn farge. De gamle panelene ble også malt på ny, nå i oker og grønntoner.